8. april 2018

Svarthuset av Peter May - god, bestialsk krim, men bare "barnemat" for oss som er vant til mørk litteratur ...


    "Å faen. Jeg må se til å komme meg av gårde."
    "Til Ness?" Artair nikket. "Hvordan kommer du deg hjem?"
    "Bilen står ved kaia."
    "Du har tenkt å kjøre?"
    "Vel, den helvetes kjerra kjører ikke seg sjøl."
    "Du er da ikke kjørbar. Du risikerer å kjøre deg i hjel. Eller noen andre."
    "Oi," sa Artair og veivde med en finger mot ham. "Det hadde jeg glemt. Du er jo snut. Hva skal du gjøre med det? Arrestere meg?"
    "Gi meg nøklene, så kjører jeg deg."
    Artair smil bleknet. "Mener du alvor?"
    "Jeg mener alvor."
    Artair trakk på skuldrene og fisket nøklene fram fra lomma før han slapp dem ned på bordet. "Det er det man kaller flaks. Politieskorte hele veien hjem."

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det  Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den  byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Bakpå:

VINNER AV THE BARRY AWARD
FOR ÅRETS BESTE KRIM I USA!

Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Mcleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter spøkelser og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. Jo nærmere saken kommer en oppklaring, jo nærmere kommar han selv en farlig konfrontasjon med fortiden.

"En hjerteskjærende krimroman."
OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN

"At Svarthuset endelig er ute på norsk, er en kriminell begivenhet."
CATHRINE KRØGER, DAGBLADET

"Tre ønsker på en gang. Et kinderegg av en bok."
GUNNAR GRAN, STAVANGER  AFTENBLAD

Originaltittel: L'lle des chasseurs d'oiseaux
Norsk tittel: Svarthuset
Forfatter(e): Peter May
Sjanger: krim, spenning
Målgruppe:
voksen
Antall sider:
437
Forlag: Quercus
Norsk forlag: Goliat forlag
Utgitt: 2009 
Min utgave: 2017 (Pocket) 
Lest: 24.03. - 03.04. 2018
Kilde:
anmeldereksemplar
Plot
: 5 Spennende, fascinerende karakterer og sterk historie.
Tittel: 3
Passer godt til innholdet, men ikke spesielt skremmende eller en tittel som vekker oppmerksomhet eller nysgjerrighet.
Omslag: 4 Enkelt, men likevel har mye atmosfære. Mørkt og dystert.
Baksidetekst: 4 Kort og presist uten å avsløre noe som mange bøker har en tendens til å gjøre.
Skrivemåte: 5 Realistisk, man blir godt kjent med karakterene både på godt og vondt, det er lett å se for seg stedet og jeg liker den dystre stemningen.
Favorittkarakter: Fin. Han har sine indre demoner og plages av en vanskelig fortid, men likevel gir han ikke opp. Snartenkt er han også.
Slutten: 3 Litt oppplagt for meg som har lest mye krim, så ikke noe overraskende, men en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.
Høydepunkt: Stemningsfullt, mørkt og dystert, spennende persongalleri og god historie. Fascinerende lesing. Og endelig en krimforfatter som foksurer på en god historie og karakterer med dybde, istedet for å legge mest vekt på overraskelsesmomentene. Jeg liker ikke Artair, men han kommer med noen hysteriske kommentarer av og til.
Lavpunkt: Intrigene var veldig opplagte og ikke så overraskende, men følte ikke det ødela noe da historien i seg selv var såpass stabil og leseverdig.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2018


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar